Skyggen over fjorden
Det var en uvanlig varm høstdag da Ingrid bestemte seg for å vende tilbake til bygda hun hadde forlatt for snart tjue år siden. Hun hadde ikke planlagt reisen; den hadde vokst frem som et stille, men uimotståelig behov etter et brev hun fikk i posten – et brev uten avsender, bare med en kort setning skrevet i sirlig håndskrift: «Noen ting må du se med egne øyne.»
Bygda lå ved enden av en smal fjordarm, omkranset av mørkegrønne åser og hus som klamret seg til skråningen som om de fryktet å gli ned i vannet. Ingrid hadde vokst opp her, men hun hadde aldri følt seg hjemme. Hele ungdomstiden hadde vært preget av en trang til å komme seg vekk, ut av stillheten, ut av ryktene som alltid fløt raskere enn vinden.
Da hun steg av bussen ved kaia, slo lukten av tang og råtnende løv mot henne. Ingenting virket å ha forandret seg – bortsett fra at hun nå så alt med et blikk farget av årene som hadde gått. Butikken på hjørnet hadde fortsatt det samme falmede skiltet, og postkontoret var fremdeles lukket midt på dagen. Likevel var det en underlig uro i luften, som om hele bygda holdt pusten.
Hun fulgte grusveien opp mot barndomshjemmet, et hvitt trehus med blå vinduskarmer. Døren var ulåst. Inne var luften stillestående og tung, og det luktet svakt av tobakk, selv om faren hennes hadde sluttet å røyke lenge før han døde. På kjøkkenbordet lå en avis fra forrige uke, brettet opp på en artikkel om en gammel uoppklart forsvinningssak – en sak Ingrid husket altfor godt.
Navnet på den savnede var Lina Eide. Hun hadde vært Ingrids beste venninne, den eneste som forsto drømmen om å reise bort. Lina forsvant en kald februarkveld, og ingen hadde noen gang funnet ut hva som hadde skjedd. Politiet hadde til slutt konkludert med at hun trolig hadde druknet, men Ingrid hadde aldri trodd på det.
På kjøkkenet sto en kopp halvfull av svart kaffe. Den var nylaget. Ingrid visste at ingen burde være her – og likevel var det tydelig at noen hadde vært det. Hun gikk gjennom stua, opp trappen til rommet sitt. Der, på sengen, lå en liten notisbok hun kjente igjen umiddelbart: Linas dagbok.
Hun åpnet boken med dirrende fingre. Sidene var fulle av kruseduller og halvferdige setninger, men mot slutten, på en side datert to dager før Lina forsvant, sto det: «Han sier han vet hva vi planlegger. Hvis han får vite mer, er vi begge ferdige.»
Et gulvbrett knirket bak henne. Ingrid snudde seg brått – men rommet var tomt. Likevel var hun ikke i tvil: hun var ikke alene i huset.